Bonjour Tristesse

Intrikat om sterke følelser.

Estetisk sett var slutten av 50-tallet Hollywoods absolutte gullalder. Pengene strømmet inn på de store produksjonsselskapenes konti, og brorparten ble pløyd tilbake i nye filmer. Selv om de fleste regissørene brukte de enorme budsjettene hovedsakelig til å fortelle historier på den tradisjonelle måten, var det et knippe som på elegant vis klarte å bryte ny mark innenfor studiosystemet. Otto Preminger var en av disse, som på en subtil måte maktet å eksperimentere med originale billedkomposisjoner, elegante kamerakjøringer og innovativ klipping og likevel gjøre filmen spiselig for et kommersielt publikum.

I Bonjour tristesse, basert på Françoise Sagans berømte roman, benyttet han seg av det da relativt nye formatet cinemascope til å fortelle en historie som nesten er for kammerspill å regne. I en tid da formatet ble mest benyttet i storslåtte drama, brukes det her i en intrikat og underholdende film om ambisiøse kjærlighetsforhold og konfliktfylte romanser.

Unge Cecile (Jean Seberg) bor alene med sin far, Raymond, som er enkemann og en kvinnebedårer. De lever et sorgløst og dekadent sosialt liv sammen, men når Raymond innleder et forhold med den vakre designeren Anne, trues Ceciles eksistens og status.

Preminger fanger Ceciles desperate, hemmelige sorg, slik at man ikke kan unngå å føle med henne. Jean-Luc Godard så Sebergs påfølgende rolle i Til siste åndedrag som en fortsettelse av rollen som Cecile.